Gjennom denne tiden har jeg kjent meg ekstra stolt over å tilhøre den kristne kirke. Jeg er stolt på vegne av kristne brødre og søstre i dette landet som har tatt nye utfordringer på mange ulike arenaer når situasjonen krevde det.
Mange går langt for at budskapet skal nå til alle som er der ute. Det har vi sett tydelig i sosiale medier denne våren. Når mennesker er villige til å strekke seg ut over det som er komfortabelt oppleves troverdighet.
Å være utenfor er et kjent begrep for diakonien. Plutselig var vi alle utenfor fellesskapet. Det kan fort skape et stress.
Varm i hjertet
Etter å ha tatt eksamen i denne tiden har jeg måttet repetere ulike stressmestringsstrategier.
Å være oppgavefokusert hjalp meg å komme i mål. Når kirkens fokus er på det kristne oppdraget kan koronasituasjonen bli vår mulighet. Det er dette kirken har vist i denne tiden som gjør meg varm i hjertet. Ernas utfordring om å drive dugnad tenker jeg gjelder særlig for menigheten. Dugnad handler om frivillighet og en indre drive om å tjene både Gud og mennesker der hvor vi er. Denne driven gir oss både øyne og ører til å lese situasjonen med. Dette skjer ikke alltid på de store scenene, men ofte i individuelle møter med en tenåring som måtte endre sitt livs plan, pårørende som var i karantene og ikke fikk delta når bestefar skulle begraves eller i telefonsamtalen med en gammel mor som ikke lenger kunne få besøk.
Tjener fra ulike bord
Ofte snakkes det om at «diakonien er en tjeneste ved bordene». Noen mener diakonien startet med de sju mennene som ble valgt ut for å hjelpe disiplene med matutdelingen i den første kristne
tid. Bordene vi tjener fra kan være ulike. Henriksson mfl i Frivillig diakonalt arbete (1994) beskriver at disse bordene noen ganger kommer i form av et sofabord der vi stopper opp som en samtalepartner og lytter til andres virkelighet. Andre ganger er det via skrivebordet for å skrive en søknad, en artikkel, ta en telefonsamtale, skrive en mail eller chatte via sosiale medier. Arbeid skal administreres og inn i faste former. Ved kjøkkenbordet får vi hverdagens fine møtepunkter. Der skal vi høre på alles stemmer. Ved kateteret er det de pedagogiske oppgaver som blir utfordret. Talerstolen er bordet satt på høykant. Der kan vi stå opp for andre. Vi kan stå i en forsonende tjeneste og protestere på den urett andre lider av. Alteret eller nattverdbordet er et symbol på et møte med Gud. Hos ham henter vi nye krefter og legger alt vi har å be om fram for han.
Motivert av Filip
Denne våren er det blitt utført arbeid fra alle disse bordene. Nye utfordringer, nye muligheter. Når vi står overfor nye situasjoner kan vi alle kjenne på usikkerhet hvordan vi skal forholde oss. Jeg tror på en Gud som kan lede våre diakonale oppgaver i den konkrete situasjon vi står overfor. Han kan legge sine tanker ned i våre tanker. Jeg blir motivert av Filip i Apostlenes gjerninger kapittel 10. Han opplevde å bli ledet dit hvor han skulle dra. Det var først da han kom fram til stedet han forstod oppdraget sitt. Han nyttiggjorde seg situasjonen som oppstod og forkynte evangeliet. Han både underviste og døpte. Deretter dro han videre på neste oppdrag. Mannen han reiste ifra fikk dra videre i sitt liv med glede.
Er vi villige vil Gud sette et bord foran oss der vi kan gjøre tjenesten som vil være til andres glede. La oss som kirke være både løsnings- og oppgaveorientert og på den måten håndterer vi stresset
og dugnaden sammen
Oddbjørg H. Øygarden, diakonimedarbeider